Du skal få lese en tekst skrevet av en mamma i Tokyo, som fikk sjansen til å trene med Imvi sammen med barna sine. Ordene hennes traff oss rett i hjertet, og deres erfaring med treningen med Imvi er akkurat det vi ønsker å oppnå.
Tre måneder senere begynte datteren min, som ikke likte å lese, å lese bøker.
Dette er historien om hvordan min yngste datter, som går i 3. klasse og lenge har hatt vanskelig for å komme i gang med lesing, sakte men sikkert begynte å lese bøker i løpet av tre måneder.
Alt begynte med at en venn som jobber i det svenske selskapet Imvi Labs, fortalte om jobben sin. De utvikler VR-briller for trening av visuell koordinasjon, og jeg fikk sjansen til å la barna mine teste dem som en del av en evaluering.
Å "lese" handler ikke bare om å kunne se bokstavene
Det første jeg tenkte «aha!» om, var noe vennen min fortalte om Imvi. Vi tenker ofte at «vanskeligheter med å lese» handler om å lære seg bokstaver eller å koble bokstaver til lyder. Men når man faktisk leser en tekst, kreves det mye mer:
- Å fokusere blikket på bokstavene
- Å la blikket følge linjen
- Å se med begge øynene som en enhet
- Å holde oppmerksomheten på de riktige bokstavene
Alt dette er også en form for «synsevne» som brukes samtidig som man leser. Lesing involverer altså flere ulike synsfunksjoner – øyebevegelser, binokulært syn, visuell oppmerksomhet med mer. En vanlig synsundersøkelse på skolen dekker ikke nødvendigvis alle disse «leserelaterte» synsfunksjonene.
Imvi bruker en smarttelefon sammen med VR-briller for å trene nettopp denne typen binokulær koordinasjon og visuell oppmerksomhet, med målet om å forbedre lesehastighet, utholdenhet i lesing og konsentrasjonsevne. Jeg fikk høre at metoden allerede brukes i svenske skoler, og at man har sett forbedret lesehastighet hos elever etter tolv ukers trening.
Da jeg hørte det, tenkte jeg umiddelbart: «Dette vil jeg at min yngste skal teste!»
Datteren som alltid har hatt vanskelig for å lese
Vi har to døtre, en i 5. klasse og en i 3. klasse. Den eldste elsker å lese – lar man henne være i fred, leser hun i timevis. Den yngste, derimot, har alltid hatt vanskelig for å komme seg gjennom en bok. Hun hadde vanskelig for å lære seg hiragana, og katakana tok enda lengre tid. Selv i 3. klasse hendte det ofte at hun leste feil eller stoppet opp under høytlesning på skolen.
Lesing er grunnlaget for så mye annen læring, så jeg hadde lenge tenkt: «Om det bare kunne bli litt lettere for henne å lese.»
Så da jeg hørte om Imvi, ville jeg umiddelbart sette i gang. Min forsiktigere mann var derimot mer skeptisk: «Øyne er veldig følsomme – er det virkelig trygt? Hvor mye forskning ligger bak dette?» Vi gikk gjennom spørsmålene ett etter ett. Egentlig var treningsprogrammet ment å pågå i tolv uker, men jeg hadde ved en feiltakelse trodd at det var kortere (!). Til slutt bestemte vi oss: «Vi prøver uansett!» Og siden vår boksultne eldste datter også ville være med, ble det et felles søskenprosjekt.
Endelig kom VR-brillene!
Etter noen dagers venting ankom pakken fra Sverige. Vi gjorde den første testen, justerte brillene, og så var det på tide å sette i gang.
Treningen gikk ut på at man satte en smarttelefon i brillene og så på video gjennom Imvis app. Hjemme hos oss ble det mest YouTube. Første dagen begynte vi med rolige klipp med lite bevegelse, som naturfilmer, for at øynene skulle venne seg til det.
Jeg testet selv og ble overrasket over den merkelige 3D-følelsen, som å se en film på kino. Barna var overlykkelige: «Åh, wow!» og «Det er jo som kino!» Det ble en veldig smidig start.
«Mamma, nå kjører vi med brillene!»
Fra neste dag ble det daglig trening med brillene foran YouTube-klipp. Begge jentene syntes det var gøy – virkelig gøy. «Mamma, skynd deg!» og «Skal vi kjøre brillene i dag også?» hørte jeg nesten hver dag.
Vi pleier å begrense hvor mye YouTube barna får se på hjemme, så denne stunden med brillene ble noe de virkelig så frem til. Med en vanlig treningsrutine pleier det ofte å være motsatt; forelderen sier «gjør det nå», og barnet sier «nei, jeg vil ikke». Her var det stikk motsatt. Selv om jeg selv glemte det iblant, glemte barna aldri: «Mamma, brillene!» Det gjorde det mye lettere å opprettholde rutinen.
Hver treningsøkt tok 15 minutter. Etter 15 minutter kom en tydelig alarm, og appen registrerte tiden, så vi kunne hele tiden holde oversikten.
Vi passet også på å satse på lesing
I forbindelse med at vi begynte med brillene, endret vi også litt på lesemiljøet hjemme. Vi kjøpte mange bøker som hun selv viste interesse for. Ved høytlesning på skolen turte hun også å prøve seg på lengre tekster.
Sakte men sikkert ble tiden hun brukte på å lese lengre. Jeg hadde fortalt henne at brillene var til for å trene synet, så kanskje ble tanken vekket: «Jeg kanskje kan lese bedre enn før.» I ettertid tror jeg at nettopp den følelsen var veldig viktig.
Var det brillenes fortjeneste? At vi skaffet bøker hun var interessert i, at vi holdt ved like høytlesningen, hennes egen modning eller selvtilliten som vokste frem med følelsen av «jeg kommer til å kunne lese»? Det går ikke an å trekke en tydelig grense mellom de ulike faktorene i en hverdagslig hjemmesituasjon. Men én ting var tydelig: min datters innstilling til lesing endret seg merkbart.
Etter seks uker: «Vent, har det virkelig endret seg?»
Etter seks uker gjorde vi en midtveistest. Tallene viste forbedring. Men viktigst av alt: i hverdagen merket vi tydelig at hun leste mer.
Hun sa selv: «Før kunne det bli uklart når jeg myste på lang avstand, men nå føles det som at jeg ser bedre.» Hun hadde altså selv en følelse av at synet hadde endret seg.
Og så kom selvfølgelig den klassiske kommentaren: «Det er jo dårlig for øynene å se på YouTube, men å kunne trene synet SAMTIDIG som man ser på YouTube – det er jo en kjempegod deal!» (Latter.)
Og så hadde tolv uker med Imvi gått
Ytterligere seks uker gikk. Naturligvis ble det ikke perfekt hver dag; barna ble syke iblant, jeg fikk vondt i ryggen og kunne knapt bevege meg, vi dro på reise, kom hjem sent. I løpet av tolv uker rekker mye å skje. De dagene det ikke gikk, gjorde vi ingenting og fortsatte bare neste dag igjen. Slik holdt vi på.
Etter tolv uker gjorde vi den avsluttende testen. Også der syntes en forbedring i tallene. Men det som gjorde meg gladest var ikke tallene, det var min datters leseferdigheter.
Tidligere så min yngste datter mest på bildene i tegneserier, og det meste hun leste var bildebøker. Nå leser hun bøker fylt med tekst på egen hånd. Det er en enorm forandring.
«Jeg kunne lese» fører til «jeg vil lese»
Naturligvis er det ikke sikkert at alle endringene i løpet av disse tre månedene skyldes utelukkende Imvi. At hun selv modnet i denne perioden. At vi skaffet bøker hun var interessert i. At vi holdt ved like høytlesningen. Og fremfor alt, hennes egen selvtillit: «Jeg kanskje kan lese bedre nå.» Jeg tror at det er en kombinasjon av alt dette.
Men én ting er sikkert: å begynne med Imvi ble en viktig grunn for min datter til å ta fatt på lesingen.
Et barn som ikke likte å lese, begynte helt plutselig å tenke: «Jeg kanskje kan lese». Å kunne lese gjør det litt morsommere. Og når det er gøy, leser man mer. I den syklusen økte lesingen, nesten uten at vi merket det.
Og plutselig var det slik, datteren jeg trodde ikke likte å lese bøker, begynte å lese bøker.
Som forelder var det den største gleden av alt.
Å kunne lese er noe man har nytte av hele livet. Derfor er den viktigste erkjennelsen ikke «jeg må få henne til å lese mer», men at min datter har fått følelsen: «Det er gøy å lese».
Det er nok det fineste jeg tar med meg fra disse tolv ukene.
Takk for den verdifulle muligheten til å få være med som testfamilie.
