(Del 2 av 3 i bloggserie om syn og lesing)
I forrige innlegg fortalte vi om barn som klarer å lese i omtrent fem minutter – og deretter mister fokus. Det tolkes lett som manglende konsentrasjon, umodenhet eller manglende interesse for lesing. Men forskning viser at forklaringen ofte er en annen, og den handler om noe vi sjelden tenker på: synet.
Lesing er i bunn og grunn en synsprosess
Vi er vant til å tenke på lesing som noe fonetisk og språklig – å avkode lyd og forstå ord. Men før hjernen kan ta over og bearbeide det språklige innholdet, må en kompleks visuell prosess fungere. All lesing bygger på synsinntrykk fra det trykte, og hvis disse inntrykkene er uklare, ustabile eller feilaktig koordinert, påvirkes hele det vi vanligvis kaller leseevne.
Under lesing utfører øynene et konstant og presist muskelarbeid. Seks muskler i hvert øye samarbeider for å flytte blikket i raske, nøyaktige hopp langs raden – såkalte sakkader. Samtidig må linsen i øyet stille seg om (akkommodere) for å se teksten skarpt på nært hold, og begge øynene må aktivt vende innover og peke på nøyaktig samme punkt (konvergere). Hvis noe av dette svikter, ser teksten uskarp ut, virker å hoppe rundt, eller fremstår i dobbel bilde.
Forskning viser at hele 20–40 prosent av alle elever på skolen har vansker med akkommodasjon, konvergens eller andre binokulære funksjoner (Borsting m.fl., 2003; Heim, 2004; Wilhelmsen, 2012). De fleste av disse elevene er ikke engang klar over det – de har aldri opplevd noe annet og har ingenting å sammenligne med.
Nærsynthet er ikke det samme som avstandssyn
Det finnes et viktig poeng som ofte overses: et barn kan ha godkjent syn ved den synstesten som gjennomføres av helsesykepleieren – og likevel ha store vansker med å se klart på lesedistanse. Det skyldes at standard synstester måler synsskarphet på avstand (3–6 meter), mens lesing krever en helt annen visuell kapasitet på 40 cm.
I en studie av nyinnflyttede seksåringer fant forskeren Gunvor B. Wilhelmsen (2016) at barnas nærsynsskarphet i gjennomsnitt var 20 prosent lavere enn deres avstandsskarphet.
Ingen av barna var klar over at de så dårligere på nært hold, og standardundersøkelsen hadde ikke fanget opp problematikken. I tillegg var jentenes nærsynthet merkbart bedre enn guttenes – en kjønnsforskjell som kan bidra til å forklare hvorfor gutter oftere opplever vansker i de tidlige årene av lese- og skriveopplæringen.
Hva skjer i klasserommet når synsfunksjonene ikke fungerer?
Forestill deg en elev som ved hver ny setning må kjempe for å holde teksten skarp og stabil. Øyemusklene blir slitne. Bokstavene begynner å bevege seg, hoppe eller bli uklare. Eleven kan holde ut – kanskje i fem minutter – men så tar kreftene slutt. Boken legges til side, blikket vandrer, samtalen med sidemannen tar over. Det ser ut som uinteresse eller manglende arbeidsro, men årsaken er visuell tretthet.
Anna (fiktivt navn) var elleve år og gikk i åk 6 da hun gjennomgikk en strukturert synsintervensjon ledet av en synspedagog. Hennes nær-synsskarphet lå på grensen til synsnedsettelse ifølge WHOs definisjon, hun hadde svak konvergens og øynene hennes verket. Verken hun, foreldrene eller læreren hadde koblet disse plagene til lesevanskene – de hadde ikke grunn til å mistenke en sammenheng.
Etter elleve uker med målrettede øyemuskeløvelser – uten å spesifikt trene lesing – økte Annas lesefart fra 119 til 170 ord per minutt, en forbedring på 43 prosent. Hennes nær-synsskarphet forbedret seg dramatisk, og hun fortalte at bokstavene hadde sluttet å hoppe rundt. "Nå ser jeg til og med tydelig fra bakerst i klasserommet. Tidligere var jeg alltid så trøtt, og øynene mine var late og vonde," sa hun etter tiltaket.
Hva kan du som lærer se etter?
Synsrelaterte leseproblemer er sjelden åpenbare. Det finnes ingen synlige tegn som briller eller et skjevt blikk – og eleven vet ikke at synet deres skiller seg fra andres. Men det finnes signaler å være oppmerksom på.
Du kan observere at eleven:
-
Sitter tett inntil skjermen eller boken
-
Holder hodet i en uvanlig vinkel – gjerne bøyd med blikket rettet oppover
-
Gnir seg i øynene eller blunker mye
-
Leser sakte uten en tydelig kognitiv forklaring
-
Mister plassen i teksten og må følge med fingeren
-
Unngår oppgaver som krever syn på nært hold eller gir opp uvanlig raskt
-
Kopierer fra sidemannen heller enn fra tavlen
Eleven kan klage over:
-
Smerter i øynene, spesielt ved lesing
-
Utydelig eller dobbel tekst – "bokstavene danser"
-
Hodepine eller nakkesmerter etter lesestunden
-
At det er kjedelig å lese (noe som kan være en strategi for å unngå anstrengelsen)
Disse signalene trenger ikke alltid å peke på synsproblemer, men de gir alltid grunn til vurdering av om man skal trene synet ved hjelp av for eksempel Imvi.
Hva du kan lese i neste del...
Nå vet vi at lesing begynner som en synsprosess, og at mange elever sliter med nettopp de visuelle funksjonene som er avgjørende for at lesingen skal fungere. Men hva kan skolen faktisk gjøre med den kunnskapen?
I det tredje og siste innlegget i denne serien ser vi på hvordan synspedagogikk fungerer i praksis, hvilke tiltak som gir effekt – og hva det betyr for hvordan vi tenker rundt leseutvikling og lesevansker i skolen.
